Eventyrløypa
Skrevet av: Stine Cecilie Mikalsen / @stineogmalamutene

Flå – Hemsedal 115km

Eventyrløypa er en langtur som går gjennom fjella i Flå, Nesbyen, Gol og Hemsedal. Den strekker seg gjennom fantastisk natur med fjell og skog på omtrent 115km. Om man er heldig kan man få preparerte skiløyper hele veien, og så heldig var jeg. Etter at vi flyttet til Hallingdal har jeg hatt kjempe lyst til å utforske mer i nærområdene, og Eventyrløypa så ut som en perfekt tur til akkurat det.

Jeg stortrives på tur, og aller helst lengre turer der jeg får tid til å nyte naturen. Friluftslivet gir meg en indre ro. Det gir meg mestring og bygger selvtillit. Jeg får tid til å bearbeide og prosessere traumer og vanlig hverdag.

Før en langtur må man alltid forberede seg. Det er noe planlegging som må til og selvfølgelig pakking av pulk, og valg av utstyr. Planen er å kose seg på tur, se mest mulig og ikke forte seg gjennom. Jeg har ingen ambisjoner om å gå Eventyrløypa raskere enn alle andre. Jeg vil være til stede i naturen og ta innover meg inntrykkene som møter meg. Kanskje jeg finner ut av hvorfor det heter Eventyrløypa?

Litt info om Eventyrløypa som kan være greit å merke seg

• Du må belage deg på å sove i telt underveis.
• Det er 2 DNT hytter underveis. Vassfarkoia og Røggjen. Ellers passerer du 3 høyfjellshotell nærmere Golsfjellet.
• Det er god dekning underveis, men ikke overalt. Si i fra hvor du går.
• Husk kart og kompass, selv om løypa er merket underveis.
• Løypa går over områder som kan bli ganske værharde, husk derfor utstyr til å klare deg i tilfelle du blir værfast.

Dag 1 Flå – Likkistefjellet 8km

Overnatting: Telt på Likkistefjellet

Jeg blir kjørt opp til Vassfarkoia som er et enkelt startpunkt en mandagskveld. Mens vi kjører oppover kjenner jeg litt på nerver selv om dette egentlig ikke er en langtur for meg. Nervene kommer av ukjente områder og hva som venter på meg av utfordringer der ute i Eventyrløypa. Det går som regel aldri som planlagt på langtur og dette vet jeg. Man kan planlegge så mye man vil, men naturen bestemmer. Det er jo dette som er spennende. Jeg sier hade til Øyvind og kikker ut av vinduet mens han kjører hjem igjen. Kvelden går til å lage et bedre system i pulken og kikke på kart. Når jeg skal legge meg ser jeg så vidt ut av vinduet og kan skimte noe grønt, nordlys!

Jeg våkner med godt mot og eventyrlyst. Sola skinner og vinden uteblir, så det blir sikkert deilig og varmt i dag. Frokosten spiser jeg rett før jeg skal gå, sånn at energien varer lenge. Dessuten er jeg egentlig ikke noe frokostperson. Skogen her er sånn ekte skog, høye krokete trær som vokser helt vilt. De bare vokser som de vil, det er garantert mange skogstroll og feer som gjødsler de bra. Tipper dessuten at noen av de sitter på pulken min innimellom også.

Terrenget er greit og flatt en stund før det blir brattere og brattere. Jeg må i flere tilfeller gå 2 vendinger med pulken opp bakkene fordi det rett og slett blir for tungt, selv uten skia. Jeg finner en fin leirplass på Likkistefjellet (990moh). Lik kiste fjellet?! Kunne det ikke het hyggeligfjellet eller noe annet fint. Jeg er bestandig nysgjerrig på hvorfor steder heter det de heter, opprinnelsen for navnet.

Dag 2 Likkistefjellet – Syningset

Overnatting: Her må du belage deg på å sove i telt

Det føles som at kroppen står i flammer. Føttene, beina, hodet brenner. Soveposen er blitt så varm at jeg faktisk får litt panikk og bare må hive den av meg. Jeg kikker bort på Frøya som ligger i omtrent samme stilling som når vi la oss. Snuta hennes ligger godt inni halen som ligger rundt henne som et teppe av den varmeste ulla. Det kommer frostrøyk fra snuta hennes og pusten er tung som en dyp søvn. Energien hennes er rolig, hu trives. Det tar noen minutter før hu skjønner at jeg er våken. Da kommer hu krypende oppi soveposen og spør fint om å få kos. Det har blitt et morgenrituale eller en regel på tur. Vi reiser oss ikke opp av posen før vi har unnagjort morgenkosen. Det er en fin måte å starte dagen på.

Jeg åpner opp teltdukene og kjenner den deilige sola mot ansiktet mitt. Himmelen er skyfri og blå, og vinden er stille og mild. Alt ligger til rette for en fin dag. «Elgen» oppi terrenget ligger der fremdeles og kikker på oss. Det er ikke en elg, men når vi kom hit i går så det ut som en elg med store gevir som lå på bakken å kosa seg. Det er visst bare en busk.  Frøya legger seg på liggeunderlaget ute i sola og får tilbud om mat. Maten slukes på noen sekunder, og jeg er kjempeglad for at hu har matlyst og spiser. Jeg sitter noen sekunder på kanten av soveposen min før jeg gjør noe mer. Hjernen skal våkne og koble alt sammen – det tar visst litt tid i dag. Etter noen minutter finner jeg frem brødskiver og pålegg, og får spist litt mat. Kroppen trenger energi for å jobbe.

Utsikten utafor teltet er helt vill, og jeg klarer ikke helt å plassere fjellene. Er det Hallingnatten? Ser jeg helt bort til Jotunheimen – fjella er så ville og majestetiske. Det er ikke noen små koller, men gedigne fjell. Jeg bruker 1.5t på å pakke ned leir og komme meg avgårde.

Det går fremdeles opp og ned, og opp og ned i dag også. Jeg liker ikke å ta sjanser på tur alene eller overhodet egentlig. Så jeg tar av skiene i de verste bakkene. Nede ved Domfet har jeg gått tom for vann og kommer forbi en åpen bekk. Vannet renner fint og det er ikke kjempe mye hytter akkurat her, så jeg vurderer det som trygt å drikke. Det er tunge snøbruer ned til bekken og flere meter med snø å tråkke gjennom. Jeg tar frem trikset mitt som jeg lærte meg i Padjelanta når jeg blei tørst og knyter sammen begge skistavene og kobler flaska med en karabinkrok på stavene. Jeg legger meg ned og strekker stavene så langt jeg kan, det holder akkurat med 2.6meter og jeg får fylt opp flere flasker med vann. Godt smakte det også!

Når jeg kommer til Sandvatn, vurderer jeg om jeg skal klare å gå helt til Røggjen. I etterpåklokskapen feilvurderer jeg helt. Jeg leser feil på kartet angående km som er igjen, og tenker at det går fint. Pulken er altfor tung, og gir mye motstand i motbakker og lite gli på flata. Jeg bruker omtrent 40minutter opp den første motbakken fra Sandvatnet og ett par km inn mot Røggjen begynner jeg å bli helt tom, usikker og litt redd for om hodelyktbatteriene egentlig ble fullada i natt. Det var ganske kaldt, og flere batterier ville ikke lade seg. Jeg burde slått opp teltet mye før.. I skisporet ser jeg flere spennende spor, men jeg henger meg opp i et mer spesielt spor. Sporrekka går på en rett linje, det er 4 klør og spora er større enn Frøya. Etter et lite internettsøk kommer jeg frem til at det er gaupe. Gaupe i skisporet, er ikke de ekstremt sky dyr? Stjernene lyser opp himmelen, men skogen gjør det mørkt og tungt. Tårene triller fra kinnet, jeg liker ikke den usikkerheten her. Min første turknekk på denne turen, great.

Nede ved Syningset får jeg en telefon. «Hallo», sier jeg. «Hei» sier mannen i andre enden. Men det var da rart tenker jeg. Det er akkurat som at mannen er her ute i skisporet. Han forteller at han har hytte rett borti her og at jeg kan få overnatte i stabburet demmes om jeg vil. Jeg takker gladelig ja!

Kvelden går til eventyrsnakk og god mat! Det er menneskene man møter på turene som også er med på å gjøre det til en fin tur. Hadde jeg ikke bomma på beregninger så hadde jeg aldri møtt de fine menneskene her. Noen ganger skjer alt for en grunn. Frøya og jeg kan nå lade opp til en ny morgendag med helt sikker flere motbakker!

Dag 3 Syningset – Røggjen

Overnatting på DNT Røggjen
Litt info om hytta:

• Ubetjent hytte, du må ha DNT nøkkel
• 6 sengeplasser
• Vannkilde 10m fra hytta
• Solcelle anlegg med belysning
• Vedfyring, muligheter til å tørke
• Veldig ustabil og variabel dekning.
• Hundevennlig hytte

Jeg takker for meg og blir sendt avgårde med mange lykkeønskninger videre. I dag er målet Røggjen, det vil jeg klare og det føles godt. Yr melder sterk vind, opp mot 23m/s fra nordvest. Så det blir spennende å bevege meg i den kalde vinden, og se hva moder jord gir meg av utfordringer. Kroppen er i tillegg litt stiv og støl etter alle motbakkene. Terrenget de siste dagene har vært litt som livet selv, det går opp og ned, og i motbakker går det oppover – bokstavelig talt.  Jeg starter dagen i et scooterspor som tar meg inn på Eventyrløypa igjen. Foreløpig er det ganske vindstille og sola varmer. Jeg ser at Frøya koser seg på tur. Hu snøbader så mye hu orker, myser mot sola som at hver eneste solstråle som treffer ansiktet hennes er siste solstråle for dagen, og halen er høy omtrent hele tiden!

Heldigvis er løypene litt enklere i dag. Litt flatere og mindre motbakker. Det går opp for meg hvorfor folk flest går turen andre vegen, men så er ikke jeg som folk flest da og liker å gjøre ting på min måte. De nye skiene jeg kjøpte meg er mye enklere og lettere. De glir bedre, er enklere å svinge og føles mye lettere. De viber bedre med energien min, og jeg har blitt utrolig glad i de etter bare 3 dager. Tenk at det går an å bli glad i ski, det er litt snodig. Jeg bytta også til en mindre Acapulka og jeg merker at denne er lettere. Både å håndtere om den velter, men også lettere i vekt. Jeg får plass til alt jeg trenger og mer selv om den er mindre. Det var viktig og riktig av meg og teste dette før jeg begir meg ut på den lengre turen som er senere i vinter.

Det begynner å blåse opp ved Valdreslie. Pulken velter ett par ganger på grunn av vinden, og jeg mister også balansen innimellom. Skisporene har begynt å blåse igjen, og Frøya skjønner ikke helt hvorfor vi skal gå MOT vinden. Hu snur seg noen ganger og kikker på meg litt spørrende, litt sånn «Mor, det er jo mye enklere å gå med vinden i ryggen, er du helt tullerusk så vanskelig du skal gjøre det» men ho skjønner etter hvert at vi bare skal gå på og at jeg nok er litt tullerusk innimellom. Jeg gjemmer meg inni jakka og pelsen når det blåser som verst, og forsvinner inn i tankene mine. Hodet mitt kan være et ganske kult sted å være, der kan jeg lage de kuleste historiene og ideene. Problemet er bare å få disse kule ideene ut av hodet til handling. Det er så mye jeg vil få til.

Når jeg ankommer Røggjen blir jeg møtt av den fineste solnedgangen hittil på turen. Det er den fineste fargepalletten – lyseblå, rosa, grønt og hvitt. Det er som et maleri laget av naturen selv. Bak solnedgangen er et høyt fjell, Røggjenatten – en fjelltopp på 1130 moh. Vinden som kommer kaster seg ned fra fjelltoppen og har ganske god styrke i kasta. Det skal bli godt å komme inn.

Dag 4 Isfiske og snørekjøring på Røggjen

Jeg strekker meg i posen, og gjør meg så lang jeg bare kan. Det får Frøya med seg, og kommer bort og legger seg vedsiden av meg. Vi har obligatorisk hvile hver morgen, nesten som de har på hundeløp. Frøya snur seg mot meg med snuta oppi ansiktet mitt, og gir meg en skikkelig god morgen klem. Tilliten hu viser meg hver dag gjør meg ydmyk, og det at hu faktisk gidder å trekke meg hver dag gjør meg både stolt og ydmyk. Vi har et bånd som ingen kan ta i fra oss og som er ganske sjeldent.

Det blåser og uler i veggene. Været som var meldt kommer i full fart. Jeg kikker ut av vinduet og ser at skyene ruller over fjelltoppen bak hytta, Røggjenatten. I dag blir en perfekt hvile og utforskedag. Kjenne litt på det å bevege meg ute i sterk vind mens jeg skal kose meg med snørekjøring og isfiske. Etter en god frokost med noe varmt å drikke pakker jeg en sekk med isfiske utstyr og nødvendigheter om vinden skulle øke ytterligere. Jeg spenner på skia, plukker opp isboret og lar Frøya trekke meg ned til isen på Røggjen. Vinden kommer i full fart ned fra fjellet og ned på isen, den er kald og bestemt. Jeg mister balansen litt innimellom, men er bestemt på at jeg skal isfiske.

Jeg borrer første hullet, men finner fort ut at jeg må lenger ut på da det var fryktelig grunt her. Når jeg borrer andre hull ser jeg at isen er såpass tykk at det går akkurat med lengden jeg har på isboret – snakk om flaks. Jeg plasserer meg så jeg får vinden i ryggen, og det hjelper for da varmer sola litt ekstra. Jeg står med skia på beina og pilker en stund. Ser på naturen rundt meg og venter spent på napp. Himmelen som var blå tidligere i dag, har fått svakt lag med hvite skyer akkurat som et teppe som vil skygge for solen. Trærne er ikke snøtunge lenger og gir en fin kontrast mot det hvite. Jeg kikker bort i skogen og Frøya blir mer og mer interessert i et bestemt punkt på andre siden av isen. Da betyr det gjerne at det er dyr der. Det napper dårlig i fiskestanga, helt stille. Mest sannsynlig skyldes det mangelen på maggots og ikke fiskeferdigheter – håper jeg.  Det var altså ingen sportsbutikker i dalen som hadde på lager på vei til Flå. Jeg pakker sammen og tar en skitur uten pulken i de preparerte løypene med Frøya. Vi suser avgårde både bortover og nedover. Motbakkene er ikke lenger seige og går overraskende fort. Vi stopper underveis og kikker inn i skogen, lytter til lydene og tar inn inntrykkene. Det som er ekstra spennende med å ha hund er at man kan se når de «værer», at de lukter dyr eller andre ting i skogen. Det slår aldri feil. Vi kommer til en høyde i fjellsida på andre siden av hytta. Der får jeg fantastisk utsikt over området. Røggjenatten med skyer som fremdeles ruller over fjellene i en enorm hastighet i vindkasta. Jeg prøver å kikke etter noen dyr eller folk, men ingen i siktet. Vi står her en stund, og bare tar alt inn før vi setter snuta mot hytta igjen. Magen har begynt å rumle og jeg tipper Frøya også er sulten.
Dagen ble akkurat som jeg hadde sett for meg, og den ga meg masse energi og mer giv til å fortsette i morgen. Men når i alle dager skal jeg klare å lure en fisk opp fra et fiskehull? Tiden får bare vise.

På kvelden tar jeg meg en tur ut i tøflene for å kikke på stjernene. Det er skyfritt og fint, og jeg ser stjernene mine. Det er stjerner som former en slags pil, akkurat som at de peker på noe. Den har alltid fasinert meg, og jeg ser alltid etter pila mi når jeg er ute på tur.

Etter frokosten er det bare å spenne på skia og si farvel til Røggjen. Det ble ikke noe fisk denne gangen, men jeg kommer tilbake! Sola skinner og varmer nesten som om det skulle vært påske, litt sånn «lure» påske, men likevel varm. Den første motbakken går overraskende greit selv om den er seig. Bakken er litt sånn slak oppover med en bakkekneik på toppen, så det handler om å holde det gående og ikke stoppe opp. «Opp, opp, opp» kommanderer jeg Frøya. Det betyr at hu må fortsette å gå rett frem og gjerne trekke litt i bakken, hvis hu stopper glir jeg bakover og det ønsker jeg ikke å oppleve. Ikke har jeg med ryggelys heller. Oppover mot Holtieliefjellet ser jeg masse spor etter reinsdyr. Det er mye rein som har gått her og de små sorte klinkekulene de har lagt igjen er ganske avslørende. Naturen oppå Holtieliefjellet er utrolig fin. En fin blanding av fjell og skog. Den varme sola og den blå himmelen beveger seg som en malerkost på et vakkert maleri. Nede ved Frøykåstølan møter jeg Øyvind. Han skal kjøre pulken til Golsfjellet slik at Frøya og jeg får en dag med bare moro snørekjøring. Siden det er meldt vind oppå fjellet i dag velger jeg å holde meg i skogkanten. Jeg går opp fra Holtelie istedenfor opp Hestedalen og Nystølfjellet. Likevel er det mange høydemeter opp og jeg er glad for at pulken blir kjørt rundt. Skogen på vei opp mot Endefjellstølan er eventyrlig. Trær som står i alle kanter, sola som kaster skygge over snøen som et teater og tanken på alle dyrene som gjemmer seg bak trærne. Mens jeg går i mine egne tanker og surrer flyr det plutselig opp flere storfugler inni skogen. Lyden fra vingespennet og størrelsen på fuglene lyver ikke. Jeg går forbi flere fine vann og mulige leirplasser, men de får vente til en annen gang. Etter en stund kommer jeg til et skilt, her forsetter jeg på Eventyrløypa og det er snart under 1 mil igjen av dagsetappen. Jeg ser på klokka. Den er halv 5 på ettermiddagen, og det er 1 mil igjen. Jeg begynner å regne og kalkulere i hodet mitt mens jeg tar en slurk vann. Jeg har med en sekk med absolutt nødvendigheter, men ikke for å sove ute. Jeg blir enig med meg selv at jeg må gire opp litt. Hvis jeg går 4km/t er jeg fremme på ca 2.5time, det går fint og jeg kan skru på hodelykta når det mørkner.

Etter at de fleste høydemetrene er under oss, får jeg en helt fantastisk utsikt. Jeg ser nedover mot myrene ved Golsfjellet og oppover mot fjellet som vi skal opp på i morgen. Sola skinner enda og vinden er roligere her. Skyene på toppene beveger seg fort og noen er det til og med snø i. Bakkene ned mot Kvanhøgd er som et stupebrett fra 10metern til svømmebassenget. Hvert fall om du har litt høydeskrekk og får adrenalin av mindre. Høres kanskje dramatisk ut, men fader å bratt det er. Jeg tar av skia og rusler ned. Frøya tror selvfølgelig at vi skal løpe ned så hu tar fart og trekker meg ned med ansiktet først ned i snøen. Jeg kikker ned på ansiktsavtrykket mitt, og der gikk resten av den 1 ukes gamle sminka mi. Hvis man kjenner meg godt er jeg sikker på at du kan se at det er meg på avtrykket i snøen. Vippene og bryna er nå foreviget, i hvert fall til tråkkemaskinen eller snøen kommer.

I en av de siste nedoverbakkene får jeg det som kan se ut som et kunstmaleri foran meg. Snøen, skogen, myrene og fjella gir et fint samspill med fine farger og kontraster. Inni maleriet og midt i skogen går det en fin skiløype som ønsker meg velkommen etter en dag med flere mil under skia. Jeg føler at naturen belønner meg her. Vi er nede ved Kvanhøgd 1,5time etter krysset hvor jeg sto og kalkulerte. Det har jammen gått fort i nedoverbakkene ja. Jeg finner pulken og den lille hytta jeg skal sove i. Jeg åpner døra til hytta og føler meg slukt inn i tidlig 80 tallet. Det er en sånn egen koselig nostalgi over det hele.

På kvelden sitter jeg og kikker og planlegger på kart. Dette gjør jeg hver kveld på turer, det gir meg en slags ro å se på linjer på et kart og finne ut av hvor jeg skal gå neste dag. Til min store fortvilelse er det over 200 høydemeter i morgen med pulk. Høydemetrene og motbakkene gjør meg bokstaveligtalt motløs, men etter noen tanker og diskusjoner med meg selv vet jeg at jeg kan klare det. Det er én dagsetappe igjen før jeg har klart å gå hele Eventyrløypa, det motiverer! Ett skritt av gangen og én bakke av gangen, til slutt er jeg fremme. Jeg hiver i meg en biffsnadder som forhåpentligvis ikke er laget på 80-tallet før jeg kryper i soveposen. Frøya har for lengst lagt seg godt til rette og puster litt tyngre ut når jeg også legger meg.

Dag 6 Kvanhøgd – Hemsedal

Før jeg åpner øynene ligger jeg og tenker på alle de høydemetrene jeg må opp i dag, og det føles litt umulig og tungt. Den negative tankespiralen fortsetter i ett par minutter før jeg putter de på toget i hodet mitt og ser på toget kjøre vekk. Det er viktig å snu negative og ødeleggende tanker om til «klart jeg kan», har jeg klart å komme helt hit så skal jeg ikke la den bakken opp til fjellet ødelegge for meg. Jeg skal opp den bakken uansett hvor lang tid der tar, og det har jeg bare bestemt meg for!

Pulken pakkes og er mye lettere i dag siden jeg sendte hjem 10kg i går. Frøya hiver seg ned i snøen og snøbader så mye hu klarer. Hu vrir seg frem og tilbake på ryggen på snøen, nyser litt og reiser seg opp meg et stort smil om munnen og høy hale. Litt sånn, «jeg er klar – sett kurs». Det går overraskende bra i løypa, det går slakt oppover og ingen voldsomme oppoverbakker enda. Frøya jobber bra og sola skinner. Etter en liten stund kommer jeg til en litt lengre og brattere oppoverbakke. Jeg tar av skia og går ett skritt av gangen, en motbakke av gangen. Dette har jeg blitt enig med meg selv om, for dette skal jeg klare. Tenk så mye mestring det kommer til å gi! Mens jeg går ett skritt av gangen og ser ned på beina mens de beveger seg i riktig retning er det akkurat som at det lukter vafler. Jeg ler av meg selv, skal jeg virkelig hallusinere vaffellukt i en motbakke, er det hit vi har kommet humrer jeg. Men jeg titter opp for sikkerhetsskyld, og der er det jammen en cafe! Den ekstra motivasjonen hjalp godt på motbakken, og det ble vaffel med rømme og syltetøy, og solo som premie. Frøya får bli med inn og får seg en hvil under benken med ekstra mye vaffelsmuler på gulvet.

Jeg forsetter med godt mot. Det går bare oppover og ganske bratt. Jeg går uten ski, setter på en lydbok og bare går. Etter ett par timer med motbakker ser jeg et alpinanlegg og tenker at jeg skal huke tak i en T-krok og bare bli heist oppover. Det hadde vært ikke vært annet enn bare gøy, men det får bli med tanken. ENDELIG er jeg oppe ved Storefjell, og jeg ser nedover på alle motbakkene og hvor jeg kom fra. Jeg blir så glad at jeg gråter og sier YES høyt. Dette ga meg enormt mye mestring og belønning. Jeg må begynne å ha mer tro på meg selv, for jeg får til mye mer enn jeg tror. Det er helt nydelig oppå Storefjell med utsikt over majestetiske fjell mot Hemsedal. Jeg setter meg ned på pulken og nyter utsikten en stund sammen med Frøya.

Nedfarten fra Storefjell går som en lek, og jeg nyter solnedgangen mens vi glir nedover. De rosa skyene er over oss når vi er nede i skogen igjen. Det føles litt lunere og litt tryggere i skogen, ikke fullt så åpent og utsatt som på fjellet. Skogen og jeg har en greie, et bånd som jeg ikke helt klarer å forklare. Det er fint, trygt og gir en indre ro. Jeg liker fjellet også, men på en annen måte. Jeg går så lenge jeg kan uten hodelykt. Månen skinner opp fint i løypene, og lyser vei. 6km før jeg er fremme skal jeg gå ned en litt bratt bakke, så jeg tar av skiene. Akkurat i det jeg har tatt av skiene blir Frøya helt vill og skriker mot et punkt. Jeg kikker opp og ser at det ligger to ryper foran oss, de ligger og skvatrer og vil sikkert at vi skal snu. Hadde det ikke vært for at løypa gikk akkurat her skulle jeg gjerne tatt en annen vei Herr Rype, beklager det. De flakser avgårde når vi nærmer oss og blir borte innimellom trærne i skogen.

Nå er det bare noen kilometer før jeg er fremme, og jeg stopper litt ekstra underveis for å nyte den siste halvtimen igjen av Eventyrløypa. Jeg ser på månen som skinner så fint, stjernene som blinker og lyden av vinden som suser i trærne. Jeg tenker på leirplassen ved Likkistefjellet, isfiske og dagstur på Røggjen, de fine folka underveis, de vonde motbakkene, den sure vinden, storfuglene som flaksa i skogen og Frøya som har gått med høy hale og kost seg hele turen. Det er kontrastene, mestringen og bygging av selvtillit som gjør at jeg stortrives på tur og stadig vender tilbake hit. Når jeg endelig kommer frem til Hemsedal ønsker nordlyset meg velkommen. Jeg blir stående å kikke, nyte det jeg får servert av naturen. Det gir meg slags god følelse av at det er på tur jeg hører hjemme.

FOR et eventyr! Jeg forstår godt hvorfor denne turen heter Eventyrløypa. Det er en fin blanding av skog og fjell hvor du virkelig må jobbe for å oppleve det fine turen har å tilby. Denne turen må virkelig oppleves. Jeg klarte det. Eventyrløypa er gjennomført!